Lørenskog 3 - Flisbyen B 5-1 (1-1)

Postet av Kenneth Østrem Solstad den 13. Mai 2019

Det kommer til et punkt hvor alder, kroppsvekt, lungekapasitet, mangeårig fravær av tøying, samt en del andre faktorer gjør at det å gjennomføre 90 minutter er en belastning (og en prestasjon!) i seg selv. Sleng på litt ankeltrøbbel, en vond hånd og en mindre veranda-leppe etter å ha blitt løpt over av en elefantflokk på defensiv dødball, samt diverse skrubbsår, og blåmerker etter en tøffe dueller, som kjennes best i dusjen etterpå. En kamp hvor det for min del veksla mellom å ta dueller mot en som var enda større og tyngre, og å løpe om kapp med en liten kjappfot av en jyppling, som tidlig i andre omgang begynte spørre meg hvor mange spurter jeg hadde igjen, før jeg måtte bytte.

Alt detta er innafor. Det skal være utfordringer, og det skal gjøre litt vondt. For min del tar det noen dager før jeg har et normalt ganglag igjen. Det er likevel verdt det, for å få kunne spille fotball, og ha det gøy, med en fantastisk gjeng, i en fantastisk klubb. Det føltes bare ikke sånn etter denne kampen. Bortsett ifra de første 15 minuttene var det slettes ikke gøy, bare tungt. Og etterpå gjorde alt det vonde vondere enn vanlig. Mørke tanker fylte raskt et slitent hode, i form av frustrasjon og sinne.  

Det blir lange kvelder/netter etter en kamp, uavhengig av om det blir vinn eller tap. Dette gir tid til refleksjon og analyse av hva som faktisk nettopp hadde skjedd. Denne gangen frista det særdeles lite å gå igjennom kampen. Det var nok av interessante situasjoner, som jeg også selv var involvert i. Vi gjorde noen grove individuelle feil, som igjen ga Lørenskog enkle mål. Likevel, det var ikke her vi tapte kampen. Vi kommer tilbake etter en utligning av Chris tidlig i førsteomgang. Etter det blir det stort sett en kamp om å komme seg til pause med 1-1, noe vi også klarer. VI hadde et håp om å levere en mer solid andre omgang, men tvert imot. Vi er alt annet enn solide om dagen. Og andre omgang blir rett og slett en katastrofe. Vi henger ikke sammen i hele tatt. Som i tidligere kamper kan Lørenskog enkelt spille seg forbi det første presseleddet og starte farlige angrep, med oss løpende hjemover i ubalanse.

Dette er scenarioer vi har sett tidligere også, og selv i kamper vi har vunnet har vi vært klar på at vi balanserer på en knivsegg når det gjelder det defensive.

Selv sliter jeg med å sette fingeren på akkurat hvor det sviktet i denne kampen. At vi har for dårlig intensitet i presset, for store avstander og således gir bort for store rom blir selvfølgeligheter. Helt konkret hva vi må endre på for å få til denne måten å spille fotball på vet jeg ikke. Der håper jeg trenerne har noen tanker. For noe må endres, det har de selv vært klare på også. Til tross for suksess i starten av året, føles det som en krevende og marginal måte å spille fotball på. Vi er i fare for å bli sårbare hele tiden, og i de siste kampene har vi ikke bare vært sårbare, men vi har blitt såra. Dypt såra.

Imorra skal Dalen få kjenne at vi er såra, at vi ikke er fornøyde og at vi har nok karakterstyrke og moral i laget til å slå tilbake. Med såra stolthet skal vi framstå som et såra dyr - over hele banen, i hver jævla duell. Uavhengig av hvilke endringer trenerne måtte velge, så skal vi gå utpå imorra, gjøre arbeidsoppgavene våre, tørre å spille fotball, og vise at vi er et ganske så ålreit 7. divisjonslag.

Akkurat nå trenger vi sårt en opptur, og det er kun opp til oss selv om den kommer imorra. Framstår vi som et lag igjen imorra og, gjør en god prestasjon, har jeg ingen problemer med å måtte slite meg ut av senga på onsdag, støl og jævlig, med verkende bein. Da skal jeg både sovne- og våkne med et smil!

 


 




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline