Sand - Flisbyen B 3-1 (1-1)

Hvorfor vi tok turen opp til Jessheim denne kvelden er fortsatt et mysterium. Det var ihvertfall IKKE for å spille fotball. Iøpet av denne sesongen har vi variert mye. Fra kamp til kamp og omgang til omgang. Vi har ennå ikke klart å skape kontinuitet rundt det vi gjør når vi er som best, da hadde vi vært helt i toppen av divisjonen. Istedenfor er vi alle ganske spente på hvordan ting fungerer "denne gangen", hver gang dommeren blåser igang en omgang. Mot Sand skulle vi imidlertid levere to meget stbaile omganger prestasjonsmessig, bare synd dem var pill råtne.

Vi får ikke trile bak, får ikke spille oss ut, kommer ikke ut med den lange, og blir stort sett løpende etter Sand-spillere - gjerne en og en. Tidvis forsvarer vi oss litt bedre, men vi er altfor langt unna noe som helst. Vi er farlige de gangene vi klarer sparke ballen høyt nok i banen, noe som vel skjer 2 ganger i løpet av kampen.

Sand kontrollerer fra start til slutt, og burde vunnet mye mer. Vi tar noe heldig ledelsen ved Marco, som kanskje var vår beste også, etter assist fra Skarnes. Herlig mål, men idag var fotballgudene rettferdige. Sand utligna umiddelbart etter scoringen vår, og derfra og ut skulle det handle om dem.

Det var lite som stemte for oss, og etter kvarteret spilt i andre omgang får vi to kjappe i ræva. Game over. Dvs, det var tid igjen, og vi prøvde. Vi skapte kanskje en sjanse og et par halvfarligheter, men Sand var fortsatt vassere. Og vant således fullt fortjent. VI har stort sett fått som fortjent, og etter å ha blitt utspilt i 2x45 var det ikke så vanskelig å gratulere vår motstander med seieren. Før vi i stillhet og resignasjon skiftet, og satte oss inn i hver våre biler. Det å kjøre hjem etter drittkamp og drittresultat er søppel.

Det å bli så skuffa over egen-, og lagets prestasjon, i noe så "uviktig" som en 7- divisjonskamp. Hvor vi kjemper om en "ubetydelig" tredje-, fjerde- eller femteplass. Det er ikke snakk om opprykk engang! Likevel sitter det i, følelse av tomhet, frustrasjon, skuffelse og tristhet, om hverandre. Aller mest vondt gjør det nok fordi en veit at både "vi" og "jeg" kan bedre.

Dette var heldigvis ikke sesongens siste kamp. Vi får tåle et feilskjær her og der, og komme oss opp på hesten igjen. Hjemmekamp mot Eidvoll 19.09, årets siste hjemmekamp, og en glimrende mulighet til å revansjere seg. Det blir feil at EN enkelt kamp skal definere en hel sesong, spesielt da vi ikke kjemper om opprykk eller overlevelse. Men med tøff bortekamp mot opprykksklare Hvam i siste runde, hadde det vært mye morsommere å reise opp dit med en seier i bagasjen. En seier vil også garantere oss topp 4, altså foran Lørenskog 3. Litt vitkig det også :)