Hvam - Flisbyen B - 3-1 (1-0)

Det var dags for årets siste og tøffeste kamp, da vi gjestet seriemester Hvam. Nesten en måned etter forrige seriekamp mot Eidsvold 2, og med kun et par treninger i samme tidsrom kunne vi nok vært bedre forberedt. I tillegg stilte vi årets tynneste tropp med Ivan som kriseløsning (forble ubrukt) og Kjell Arne like så, da han sleit med en skade. I praksis: Kjell og Dennis på benken. Veldig gledelig var det da at den rutinerte ringreven Kjell Sveberg (rutinert han andre også(!)) hadde anledning til å være med på sin første seriekamp for året nettopp denne kvelden.

Kampplanen var å erkjenne at vi møtte et bedre lag. Legge oss dypere og sette presset lavere i banen. Vi lag også om til en femmer på midten i den hensikt å ta ut ankret deres. Forøvrig skulle ballinnehav og angrepsfotball skje med minst mulig risiko. Mot et Hvam som presser høyt betydde det i praksis å slå mye langt.

Gutta varmer opp i boks før kampen.

Tynn tropp, og mangel på sentrale midtbanespillere, ga Skarnes og Chris(!) indreløperroller fra start. Kjellemo var tilbake som ving, da Joakim blei ensom spiss på topp.

Som i det første oppgjøret slet Hvam med å komme til de store mulighetene. De rev og slet i oss, med stadige bevegelser. De var veldig oppatt av å lokke ut stoppera våre, for så at vingene skulle skjære inn i rommet som åpnet seg. De gangene vi lot oss lokke ut var backene som regel pliktoppfyllende med på løpene i bakrom. Midtbanen vår jobbet febrilsk med å snevre inn rom i farlig sone. At Skarnes orker hardkjøret sentralt, det visste vi. At Chris skulle, ikke bare holde en hel omgang, men framstå energisk og fremstå med slike tilsedeværelse som indreløper, det overrasket nok flere enn meg.

På hver sin ytterside hadde de igjen Kjellmo og MIhail, som jobba som noen piska skinn. Der Huuse og Stefan blei spilt lave, fungerte kantene våre som et ekstra sett med backer, bare av den moderne typen.

For i motsetning til oss, klarte hvam å bygge opp angrepene sinne ganske så uanstrengt. Og de flyttet opp backene, for å skape overtall, som tvang kantene våre hjem til tider.

Vi holdt de likevel greit på avstand da det nærmet seg de farligste områdene. Vi måtte gi opp noe, for å få kontroll på noe som var viktigere.

Store deler av første omgang føltes som en formasjonstrening, hvor det gjaldt å holde tunga rett i munnen hele veien. Noen farligheter skapte de, men Martin Bjørkeng! Muligens ikke gramatisk korrekt, men jeg tror dere forstår. Mannen har stått stødig i hele år, og om han ikke er den største keeperen av vekst, så var han nok engang stor. Meg bekjent startet forhandlingene om ny kontrakt allerede etter kampslutt, hvor kravet hans skal være en vaffelplate per kamp. Jeg har ennå ikke fått befreftet om kravet er godkjent.

Utover i omgangen merker vi litt frustrasjon hos Hvam-gutta. Dessverre skulle et drømmetreff sprekke nullen. Fra kanten av sekstenmeteren bøyer en motspiller kula opp i motsatt kryss. Utagbart, og ikke så mye å gjøre med. Det at vi slipper til noen langskudd får vi ikke gjort så mye med, dessverre for oss ble det fulltreff der.

I motsetning til det første oppgjøret, hvor vi nærmest skapte nada, var vi litt mer frempå i dag. Joakim står for vår største mulighet i første omgang, tredd igjennom av Tolfsen. Litt spiss vinkel, og en avslutning som går utenfor. Likevel, en fin mulighet.

Vi fikk også en del dødballer, hvor vi fikk sendt opp luftskytset. Hvam var tunge på dødball, og stod godt imot. Nærmest var faktisk Marting, med et frispark godt inne på egen banehalvdel. Kula går lengre enn alle forventer, og en lei stuss på vått dekke setter keeperen deres i en lei situasjon. Jeg mener å huske han fikk noen fingre på den, og fikk flukta den rett over krysset. Ihvertfall var det veldig nære en noe bisarr scoring.

I pausen er det en godt fornøyd gjeng. Vi henger greit med, og sjansestatistikken er relativt jevn. Foruten god innsats, som har vært en selvfølge i år, så henger vi godt sammen til å være i ny formasjon, og med folk i uvante roller.

Andre omgang fortsetter noenlunde i samme tralten. Etter et kvarters spill gjør vi det litt for enkelt for dem. Vi faller for sent mot en bakromspasning ut på kanten deres. Et hardt innlegg lavt foran mål, og Martin gir en sjelden retur. Vi andre er alt for passive i forhold til eventuell retur, og blir tilskuere til at en Hvam-spiller litt for lett kan doble ledelsen. Svakt forsvarsspill der...

Hvam kjører oss litt hardere utover i omgangen, eller vi blir slitne. Ihvertfall skaper de noen fete muligheter. Martin fortsetter å holde oss inne i kampen med gode redninger. Vi står imot med det vi har, og gjør en hederlig innsats. Blant annet gjør Kjell et heroisk returløp fra høyrekanten, for å ende opp med å redde ballen på strek.

Vi får også i andre omgang en del muligheter på dødball, men virker ikke å være i nærheten av å virke truende.

Fem minutter før slutt øker Hvam til 3-0 etter en svak klarering av oss, som de sender rett tilbake i bakrom. Marius Rognerud, mannen som senket oss i det første oppgjøret for også sin scoring i kveld.

Kampens prestasjon og scoring skulle dog gjenstå.

Mine damer og herrer, Daniel Skarnes: Sentralt i banen, inne på deres banehalvdel plukker han opp nedfallsfrukt. Med litt sprett i kula vipper han først ballen over en Hvam-spiller. Deretter, fra 25 meter, chipper han ballen med innsiden av foten. Keeperen deres blir overraska, og da ballen seiler inn tett oppunder tverliggeren var det heller ikke mye å gjøre med den.

Et fortjent trøstemål som belønning for at vi legger ned en god innsats og følger kampplanen. Vi gjør det vanskelig for dem ved å legge om til en måte å spille fotball på som gir dårligere lag en fair sjans. Med litt marginer så kan vi ta poeng.

Uansett en repsektabel avslutning på en meget respektabel sesong. Den beste på mange år, hvor vi også ypper oss mot de beste lagene i divisjonen.

Vi tar med dette fotballferie. Nå gjenstår kun den etterhvert så tradisjonsrike avslutningsfesten hos Dennis <3

Vi begynner oppladningen til neste sesong på nyåret.

Forza Byen!