Flisbyen B - Lørenskog 3 1-0 (0-0)

Dette var en kamp vi hadde merka av i kalenderen helt siden borteoppgjøret i våres. Den gang da leverte vi en elendig forestilling, hvor enorme avstander i laget ga Lørenskog fritt spillerom. Lørenskog bør på papiret være en ganske jevnbyrdig motstander, da gjør det vondt å bli pissa på. Men vi hadde bare oss selv å takke. Nå var det tid for revansj. Med årets verste kamp borte mot Lørenskog, og årets verste omgang borte mot Åkrene sist kamp, trengte vi å revanjsere oss nå, med en gang. Om høstsesongen skal bli like bra, eller enda bedre, så måtte det starte idag.

I garderoben var gutta stille. Alvorsprega eller konsentrerte? Hvem veit. Det kan ha vært Åkrene-kampen som satt i. Om ikke skuffelsen etter en svak andreomgang og poengtap, så kanskje en usikkerhet på hvordan vi ville framstå idag, mot en betydelig bedre motstander. Selv mintes jeg klart og tydelig hvordan vi blei herja med i bortekampen. Og jeg mintes hvordan det føltes. Smertefullt.  Var det frykten for å gjenoppleve en slik møkkakamp, og den medfølgende smerten, som var i ferd med å bre seg i garderoben? Det var vanskelig å vite hva lagkammeratene mine tenkte. Ikke gadde jeg spørre heller.

Da Ivan og Tolfsen gikk igjennom dagens innstrukser, var dette som vanlig veldig gjenkjennelig. Et par små tilpasninger til dagens motstander, og deres 3-5-2-formasjon, men ellers det samme budskapet vi hadde fått innprenta i hele år. Forskjellen idag var den nevnte stillheten. Trenerne kunne visket og blitt hørt. Og da de tok pauser, kunne vi hørt den berømte knappenåla falle. Kaptein, og assistenttrener Joakim, hadde intet og tillegge. Det var ingen spørsmål angående kampplan, eller noe annet. Det lå et "alvor" i lufta idag, hvis så kan sies om et sjuendedivisjonsoppgjør. Spørsmålet var hvordan dette "alvoret" ville slå ut.

Ivan hadde få problemer med å bli hørt idag.

Det var helt greit å få beskjed om å varme opp. Fra en sosial setting i garderoben, med litt uklar atmosfære, til en totalt rutineprega halvtime med oppvarming ute. Og etter de sedvanlige sekvensene med lløping, boks og noen spurter, blåste dommeren for som et signal på at vi skulle gjøre oss klare. Fløytepipet gjorde at spenning og adrenalin spredde seg i kroppen. Et par minutter senere blåste han igjen, og vi var igang. Bortsett fra en skade på Tom, så stilte vi med samme startoppstilling som mot Åkrene. Inn sentralt kom Tolfsen. Lag og tropp:

Lørenskog ypper seg helt i starten, og holder på å utnytte litt surr i våre bakre rekker. Erik kommer til unnsetning, da en motspiller mottar ballen inne i vår sekstenmeter. Det smeller greit i beinet til Lørenskog-spilleren, samtidig som ballen triller rolig inn til Bjørkeng. Ihvertfall ikke langt unna straffespark der, men Erik har det med å slippe billig unna i innledningen av kampene i år. Vi slipper også billig unna som et lag, og får med situasjonen en vekker.

Der de fleste kamper det første kvarteret ofte er veldig hektiske, med langpasninger og duellering på midten, satte kampen seg med engang idag. Det var to lag som hadde planer om å finne meningsfylte løsninger med ballen, og som kunne veksle mellom å spille seg ut, og bruke flere trekk, eller slå mer direkte opp på spisser, eller i bakrom.

En annen ting som er interessant det første kvarteret er å kunne tilpasse seg motstanderen. Vi så tidlig at Lørenskog nærmest "jukset" på defensiven, da de la igjen mange folk i ulike returrom. De gangene ikke vi fikk avsluttet angrepene våre kjørte de skumle kontringer. However, de kom aldri til noen store sjanser før vi justerte oss, og i større grad tok ut kontringspunktene deres.

Selv satte vi igang tidlig bakfra de gangene muligheten bydde seg. Det gjorde den ganske ofte. I begynnelsen satte Lørenskog inn presset med engang vi startet bakfra. De fleste gangene løste vi dette mesterlig. Med stor bevegelse fra de fire bakerst, og Alex A. som hele tiden droppet seg ned for å hjelpe klarte vi ofte å spille oss ut. Bakerst stod Bjørkeng, som hadde en prikkfri kamp, også med beina. Han var også mye involvert i det oppbyggende spillet, og gjorde gode valg i henhold til å slå kort eller langt. Det var deilig å høre spissene til Lørenskog utover i kampen, da de begynte bjeffe litt på hverandre fordi de ikke orket presse skikkelig lengre. 

Tolfsen var vår første mann til å kaste inn håndkleet, eller bytte ut seg selv. Sammen med Alex A hadde han holdt struktur på laget vårt, og gitt oss en god start på kampen. Inn kom oksen fra Vigernes, Kevin. Det var han og Alex som skulle bli våre sentrale i mesteparten av kampen, og dæven for en kamp de hadde. Alex med sine 12.5 km, beviser at han er langt fra noen luksusspiller, selv om han er glad i å kjæle med kula. I førsteomgang kjælte han seg inn i deres sekstenmeter, bare for å bli lagt i bakken. Den straffesituasjonen var ihvertfall ikkeno mindre tvilsom enn den i første omgang. Alex gir oss også en herlig trygghet i oppspillsfasen, der han dropper ned, setter opp trekanter og byr opp til spill. Om det så er for å slå langt eller kort, eller drive framover når det er en åpning for det.

Både Alex og Kevin bydde bra på seg selv når vi kom høyere i banen også. Et prima eksempel som gjentok seg flere ganger i kampen startet med at Mihail (etterhvert Marco) fikk kontroll over kula på høyrekanten. Istedenfor å skulle utfordre backen feilvendt, spilte de Huuse i støtte. MEN, allerede før pasningen mot Huuse blei slått hadde en av de sentrale tatt en løp for å frigjøre seg. Ikke for å støtte høyrekanten, men for enkelt å kunne motta ballen fra Huuse. Pasningen fra Huuse blei slått på et touch, god bevegelse og et par kortpasninger og vi hadde spilt fri sentral midtbane i god posisjon.

I andre omgang mot Åkrene var jeg svært oppgitt over at vi ikke klarte å benytte alle spillerne våre da vi forsvarte oss. Det føltes ut som to spisser og to kanter forsvant ut av kampen, uavhengig av hvem som bekledde rollene. Dette var ikke tilfellet idag. For å bruke et håndballutrykk, så var Skarnes og Mihail toveisspillere idag. Foruten å ta tunge returløp og dueller hjemover, så klarte vi spesielt i første omgang å sette de opp i gode posisjoner offensivt. Dette resulterte i gode innleggsmuligheter fra begge sider. Innleggene var litt mer så som så:) Viktig var også den defensive jobben kantene gjorde innover i banen. Både for å minske rommet de to sentrale måtte løpe i, men også for å nekte Lørenskog skumle rom.

Helt på topp jobbet Kjellemo og Joakim slik de skal. Det er en grunn til at vi bruker "engelskmannen" som oppvarmingsøvelse, nemlig for å øve på toppress. Idag smitta energien de to på topp utstrålte over på oss andre. Samtidig som jobben de gjorde var helt viktig for å nekte Lørenskog å prikke pasninger som de ville.  Forten å jobbe hardt defensivt, skulle de begge få sine muligheter også. Hadde vi vært bittelitt mer presise på siste pasningen, eller mottaket, kunne vi hatt flere mål i første omgang.

Da dommeren blåste for pause var det digg. Det hadde vært en førsteomgang av høy kvalitet til å være 7. divisjon, vil jeg påstå. Høyt tempo og høy intensitet mellom to lag som presset hverandre høyt. Samtidig to lag med variasjon i angrepsspillet sitt, og ferdigheter til å holde på ballen. Også to solide lag defensivt, selv om vi følte vi hadde vært betydelig nærmere. Det lå likevel i lufta at det trengtes noe spesielt for å skulle skille de to lagene denne kvelden.

Lei av å starte andreomganger elendig, prøvde vi å ikke starte andre omgang elendig. Det gjorde vi heller ikke. kampen fortsatte å være tett og jevn. Ingenting ville komme gratis i den kampen her, og med to smultringer i målprotokollen kom det til å bli en syretest helt inn. Det blei merkbart utover i andre omgang at det hadde vært en kraftanstrengende førsteomgang. Men til tross for slitne spillere var det ingen av lagene som tillot seg å rakne i strukturen.

Det som blei merkbart bakerst hos oss var at det blei lettere å sette igang bakfra. Spissene deres var litt opp og ned på om de orket, eller gadd å presse oss. Erik, med sin gode pasningsfot, hadde utnytta dette i hele kampen. Faktisk så har jeg nok aldri sett han bedre på det å hele tiden bevege seg, for å gjøre seg tilgjengelig. Det skulle også betale seg.

Fra Bjørkeng til Erik. Erik får god tid, og ser Joakim på topp. Joakim beskriver det slik: En nydelig langpasning i bakrom . Ballen spretter sånn at jeg får vippet den over forsvarspillern som kommer rusende inn for å ta ball. Jeg kliner til på halv-volley og får godt treff, og ballen suser forbi keeper. - Joakim.

Et nydelig treff var det, etter godt forarbeid og en god pasning fra Erik. Fortjent ledelse til oss, om noe lag skulle fortjene en ledelse. Og et kvarter igjen å spille. Dette var også det siste Erik gjorde i kampen, da han fikk kjenning med en strekk(?) og ikke tok noen sjanser. Inn kom Stefan, som vel ikke tapte en duell de nærmere 20 minuttene han fikk.

Med ledelse var den varslede syretesten i ferd med å trappes opp. Kampbildet det siste kvarteret bærer preg av at vi forsvarer en ledelse. Det bærer også preg av at det er mange slitne kropper utpå der. Samtidig viste vi at vi hadde lært noe fra Åkrene-kampen - vi prøvde å stå høyt med firer'n bak. Dette for å ikke få for stor strekk i laget, og for å holde Lørenskog lengre unna målet vårt. Det blei mye pumping det siste kvareret. "Fall av... UT!!!!.... Fall AV!!!!.. UT!!!!!!. Det var godt å ha en tropp hvor Jalal, Dennis, Marco og Peer også kom inn og bidro i andre omgang. Stefan og Kjell gikk tøft inn i sine dueller, da det var på vår vesntre side de trykket på en periode.

Med få minutter igjen av kampen kjente jeg at jeg var tom selv. Etter scoringen vår føltes det ikke ut som om det hadde vært et stopp i spillet. Jeg signaliserte til benken om å få bytte. Like etter blei det stopp i spillet, men nesten på vei ut av banen får jeg beskjed om å komme meg utpå igjen. Det var tydeligvis noen som trengte det mer. "Grav dypere", var ordene jeg fikk høre.

Da passet det perfekt at Kjell blei skadet like etterpå. Han hadde levert en kjempematch på backen han, men med Mihail som frisk erstatter de siste minuttene, passet det perfekt at Kjell lå nede og vrei seg litt. "Jeg kunne godt av banen selv", var ordene hans etter kampen. Men med isposen på ankelen føler jeg ikke vi går på tvers av "Fair play", selv om vi kommer med en slik innrømmelse.

Pustepausen ga oss det vi trengte. Vi fikk gjort noen nye avtaler om hvordan vi skulle forsvarer oss de siste minuttene, og trekt pusten. Slitne som faan ga vi fortsatt det vi hadde. Om det var for å vinne noen meter, om det var for å vinne noen sekkunder, eller for å gjøre oppspillet deres litt mer upresist. Litt kaldere i topplokkene burde vi sikkert skapt noen store overgangsmuligheter.

Vi var langtifra perfekte mot slutten. Men innsatsen var upåklagelig. Og da dommeren blåste av, så hadde vi vunnet en perfekt seier. Til tross for at det var noe spesielt som skulle til for å avgjøre kampen, så skulle det også noe spesielt til for å komme i den posisjonen hvor et mål skulle være nok til seier. Og det var laget som en helhet sin fortjeneste.

Skuffelsen etter Åkrene-kampen var byttet ut med gledes-rus! De to siste kampene våre oppsummerer fotball på godt og vondt.

Det var 11 mann utpå banen idag, som til envher tid satte laget foran seg selv, og gjorde det som krevdes for at laget skulle yte best mulig. Jeg har fortsatt bilder i hue av Skarnes som tar et viktig returløp og vinner en viktig ball på grunn av det. Alex A. mot slutten av kampen som henger på som en klegg, og bruker masse krefter for å få takla ballen noen meter lengre opp på banen, og vinne noen sekkunder. Joakim går foran på slutten og bruker fysikk og eksplosivitet til å måke mann og ball utover sidelinja.

Kevin var som vanlig innblanda i de mest bissarre duellene. Både da han lå på ryggen etter defensiv corner, etter å ha fulgt mannen sin inn til døra, bare for å ende opp med en smell. Eller da han tar returerløpet, løper opp to svære Lørenskogspillere sentralt, som fosser fram. Han går i 3-4 dueller med hver av de, uten å å klare å stoppe de. Men han bremser de betraktelig. Nok til at vi kommer i balanse igjen. Og det koster krefter.

Sånn var det over hele linja. Med og uten ball. Fra alle sammen. Da er vi gode nok til å slå de beste laga i divisjonen vår. Og ikke minst. Da er det moro å vinne fotballkamper. Sammen - som et lag!